You called down the thunder - now reap the whirlwind

Jeg var veldig tydelig på at jeg aldri skulle spille StarCraft 2 på nett. Fordi jeg ville få bakenden servert på et sølvfat rimelig fort.

Vel, jeg tok feil. For det første ble jeg overtalt utpå glattisen av ShampooMacTavish, en fyr jeg skylder mye moro på internett. Hvor mange Scavenge-runder vi har i Left 4 Dead 2 vet jeg ikke, men det er mange. Og nå har vi også fått ca. 25 StarCraft 2-kamper sammen også.

Jeg spiller litt 1v1, og jeg har overraskende nok kun loggført ett tap på 6 kamper, og i 2v2, som jeg spiller mest, har jeg 13 kamper og 8 seire. Til sist har jeg 3 league wins, fordi jeg har spilt 3v3 med folk som er forbi practice matches (hvor jeg driver). Det som er litt sprøtt er at av de 2v2 kampene jeg har er samtlige (så vidt jeg kan huske) spilt sammen med nevnte Shampoo, men han har på langt nær vært med på alle. Han er nemlig i den situasjonen at Pc'en hans velger å knele når den finner det for godt, og da blir jeg sittende der alene mot to andre. Dette har ført til ett av mine bedre spilløyeblikk de siste årene, for i en kamp hvor vi var henholdsvis Terran og Protoss mot Protoss og Zerg (de kjørte random begge to, og Shampoo mente dette var et tegn på at de var gode og samspilte). Jeg begynte å bygge meg inne med supplydepots som alltid, og Shampoo skulle dra sitt vante void ray-rush. Problemet var bare at så fort vi hadde begynt å smale ressurser pakket PC'en til min medspiller sammen, og jeg ble sittende alene med to baser uten forsvar - mot det jeg har fått høre sannsynligvis er gode, samspilte fiender.

Så, jeg bygger det jeg kan, vurderer å drite i Shampoo sin base og masseprodusere marines for et rush, men kommer fort i andre tanker. Jeg har liten til ingen erfaring med void ray-rush på dette punktet, og bygger det jeg ser jeg trenger for å få opp en stargate i første omgang. På samme tid klarer jeg produsere en drøss med marines, en factory og en starport for medivacs så jeg kan rushe i hvert fall den ene basen. Tanken på at de når som helst vil angripe en av basene mine er konstant i bakhodet mitt, og så fort jeg kan bygger jeg en ny starport og void ray-produksjonen kan begynne. Det begynner å demre for meg at de nok burde være utenfor døra mi når som helst, og så fort jeg får opp noen medivacs tar jeg med meg mine fire void rays, laster opp fergene mine og drar av sted. Har hatt vett nok til å oppgradere til orbital command, så jeg kan scoute den ene basen før jeg drar. Jeg vet jeg jobber mot klokka, fordi de når som helst kan finne på å angripe meg, men nå kjøper jeg meg i hvert fall litt veldig kostbar tid - om ikke annet så dør jeg i hvert fall guns blazing og slipper å ha det på meg at jeg bare la meg ned.

Men så... Det som nå følger ga meg en følelse av å være nær Nirvana. Zergen er slettes ingen stor spiller, og basen hans kollapser rimelig fort. Jeg taper noen marines, men det gjør ikke noe - det er void rays jeg egentlig angriper med. Da finner jeg ut at Protossen faktisk har en durabelig hær i basen sin, men fordi han ikke har scoutet meg har han ikke sett at jeg har luftenheter, noe som gjør hans zealots rimelig ubrukelige. Jeg avliver zergbasen rimelig fort, tar ut den nærliggende ekspansjonen uten problemer og så fort jeg begynner på protossens ekspansjon ser jeg at han overgir seg, noe som ikke gir zergen noe annet valg heller.

Jeg trodde ikke mine egne øyne! Og det gjorde ikke Shampoo når han kom til bake heller, så han ville se replayen.

Og dermed var jeg offisielt hektet på StarCraft 2. Det var som pokker.

Svar på konnemtarer

Baosen sa:

PS3 er et altmuligmaskin. Det kan gjøre alt: spille av musikk, spille av film, 5.1 surround, spille spill, printe, vise bilder osv...

Derfor passer ikke PS3 som en ren gaming-maskin enn Xbox 360. Det har litt av alt, i mens Xbox 360 har mye av gaming, men lite av resten.

"It does everything" er slagordet til PS3 :).

Hvis man skal bare spille spill, holder det nok med Xbox 360. Hvis du har f. eks hjemmekino, fungerer PS3 supert!

Jeg har alle tre konsollene (Wii, 360 og PS3), og jeg bruker mest PS3 fordi den er designet for entusiaster som meg. PS3en har mer funksjoner (1080p, 5.1 lyd, osv...) enn de andre konsollene. Kjøp Uncharted 2 og se forskjell! Eneste spillet på PS3 som presser konsollen til det ytterste! Anbefales!!) .


Xbox 360 er mer designet for billig budget gaming, og dessverre har ikke disse :(. Til gjengeld så er gaming- og sosialtjenestene strålende på 360, mye bedre enn PS3 sin.

Xbox 360 holder nok hvis du ikke er en film eller spillentusiast :)

Vel, jeg ser poengene dine, men Playstation 3 blir i all hovedsak solgt som en spillmaskin, ikke en kinomaskin. Og derfor forventer jeg at den ter seg som en spillmaskin og ikke som en kinomaskin. Det er også blitt tydelig at med unntak av noen få titler (Final Fantasy XIII for eksempel) så er multiplattformere svakere på PlayStation 3 (Bayonetta er vel det beste eksempelet). derfor faller den i mellom på det den faktisk skal gjøre i forhold til Xbox 360.

Men for all del, det er en super filmfremviser og slikt sett er den noen hestehoder foran Microsoft sin konsoll. Men den greier altså ikke å gjøre jobben der den skal gjøre den, nemlig på spillfronten. Nå er den ikke lenger alene om å være veldig stille eller å ha innebygd trådløst nett nå som Xbox 360 Slim (uheldig økenavn) er på markedet.

[FG] Jonas sa:

Burde jeg spille gjennom campaign først? Du vet hva som skjedde med meg på MP ...

Ja, i aller høyeste grad. Nå som jeg har fått den litt på avstand har jeg forandret litt holdning til den, og du må absolutt finne på å spille igjennom den, om ikke annet enn for å se samtlige terran units. (Og dessuten er det vanskelig å nuke sin egen base i historiedelen.)

Om å se stjerner

Så var StarCraft 2 Wings of Liberty ute. Det tok 12 år, men den som venter forgjeves venter ikke på noe godt, og vi har definitivt ikke ventet forgjeves på dette spillet.

For min del er det et RTS som manna fra himmelen. Jeg er nemlig veldig glad i den sjangeren, problemet er at jeg hater samtlige spill i den sett bort i fra Blizzard sine. De er lettfattelige, spennende og har gode historier (ok, jeg vet ikke noe om hvordan det står til med WarCraft-universet post WarCraft 3), og de er gjennomsyret av kvalitet i alle ledd.

Har jeg veldig lyst til å tro i hvert fall. StarCraft 2 Wings of Liberty (WoL fra nå av, dette lange navnet gidder jeg ikke lenger) er nemlig slettes ikke noe mesterverk. Jo da, det er langt bedre enn de fleste spill på markedet uansett sjanger, men som et Blizzard-spill faller det litt igjennom. Historiefortellingen er så flat og mangelfull at det er nesten uinteressant å følge med, noe som er synd fordi historien er fremdeles veldig spennende. Det har tydeligvis foregått mye på de fire årene som skiller the Brood War og WoL, dessverre får man ingen stor informasjon om hva og med hvem. Det klareste eksempelet er vennskapet mellom gode gamle James (Jim) Raynor og Tychus Findlay, som operer som en slags spillets nest viktigste mann hva historien angår. Problemet er bare at alle de gangene de omtaler hverandre uten at den andre er tilstede kommer det frem at de er gode venner, at Raynor skylder Findlay en stor tjeneste og at Findlay nå jobber for Möebius Corporation, og hver gang dette skjer så blir det mer og mer klart at jeg ikke aner hva de snakker om, og jeg blir litt mer uengasjert hver gang. For hva i all verden skal jeg bygge mitt forhold til karakterene på når jeg overhode ikke kjenner dem, får få muligheter til å bli kjent med dem og kjenner en voksende følelse for at jeg driter en lang marsj i hvem de er?

Videre sliter spillet med å fortelle historien sin på en god måte fordi det ikke lenger har den bundne formen StarCraft hadde, hvor man enten var i et oppdrag eller var i menyen hvor man fulgte samtalene mellom de deltakende partene i historien. I WoL kan man (og jeg elsker denne ideen) "bevege" seg fritt mellom forskjellige lokasjoner ombord på skipet sitt og snakke med forskjellige folk. Problemet er at de ikke har greid å fortelle historien godt nok gjennom de tilgjengelige karakterene, og for å i det hele tatt få et lite kikk på hvor man står må man se på en nyhetssending så pinlig at det er flaut. Blizzard har nok ønsket å gjøre det med en dose humor, problemet er at vitsene de bruker var morsomme når StarCraft kom ut og fungerer ikke nå lenger, på lik linje som fortellerknepet de benytter seg av. Man kan også klikke på andre karakterer (som Findlay), og her får vi derimot mer informasjon om kommende oppdrag samt følgende av oppdragene man nettopp gjorde. Men igjen, det blir for kort og for lite.

Det som derimot er ufattelig kult er å bedrive forskning på protoss og zerg. Man får forskningspoeng ved å fullføre sideoppdrag i enkelte oppdrag, og med disse poengene kan man oppgradere enhetene og bygningene sine. Enkelte oppdateringer er bedre enn andre, og mot slutten får man særlig èn som er så fantastisk overpowered (noen må komme med et godt norskt ord for dette pronto) at det virkelig gir enspillerdelen den sjarmen den trenger. For kampanjen har fantastiske oppdrag med gode variasjoner, selv om de aller fleste går på en eller annen form for tid. Flerspillerdelen gir jeg blanke i, jeg forventer så store mengder med grisebank at jeg ikke gidder prøve. Derfor irriterer det meg nesten grenseløst at spillet har et så stort fokus på flerspillerdelen, gjennom Battle.net og ellers.

Gleder meg til neste spill i serien, altså Heart of the Swarm, og jeg gleder meg selvfølgelig til Legacy of the Void - men jeg håper de har tatt noen historietimer i mellomtiden.

Jeg er glad jeg fikk samlet nok vett til å bestille Collector's Edition, og kan vel forøvrig offisielt fremstå som en samler av slike. For 7 måneder siden uttrykte jeg på Innlegg.no at jeg ikke så poenget med slike versjoner av spill. Bøy dere i støvet for min evne til å forandre mening.

Alan Wake CE i posten.

Elkjøp overrasket stort og leverte samleversjonen av Alan Wake i postkassa i dag. De solgte den for 399,- og mens jeg egentlig hadde tenkt å avvente hele spillet til jeg fant det billig en gang utpå sensommeren var tilbudet for godt til å være sant. Har virkelig snudd på flisa, og mens jeg før var mindre begeistret for samleversjoner er det nesten alt jeg har kjøpt i år av nye spill.

BioShock 2, S.T.A.L.K.E.R. Call of Pripyat, Splinter Cell: Conviction og nå altså Alan Wake. Pluss mediakit-versjonen av God of War 3 da, som jo rett og slett ikke bare er en samleversjon men rett og slett er eksklusiv fordi den ikke er mulig å få tak i butikken.

Så, mens jeg egentlig hadde bestemt meg for å gå for 1000 gamerscore i Conviction (om Vrengtpolvott vil) fant jeg ut at jeg heller skal begynne på Alan Wakes reise gjennom Bright Falls. Aberet er at jeg i ren skryterus greide å klikke meg inn på feil tråd på Innlegg.no og endte opp med å lese en tråd som omhandlet slutten av historien. Så ja, jeg vet hvordan spillet ender. Hurra!

Om samleutgaven er det egentlig ikke stort å si, den er meget stilig utformet som en bok, og den inneholder 2 covere hvor det ene er et dobbeltcover med en bonusdisk og lydsporet, og i det andre coveret er selve spillet. Det medfølger også en bok - The Alan Wake Files - som jeg akkurat nå er litt usikker på hva egentlig skal inneholde av tekster.

StarCraft 2 beta. Første runde gjennomført.

I går fikk jeg faktisk tak i en StarCraft 2-beta nøkkel, stor takk til Error fra Innlegg.no for den!

Spilte nettopp ferdig min første kamp. Jeg er ingen storfan av å spille såpass kompetetive spill som dette online og jeg ville først få et inntrykk av hva det var dette spillet inneholdt. Derfor kjørte jeg mot very easy AI, noe som ga meg god tid til å utforske techtree, noe jeg alltid elsker med Blizzard sine RTS.

Jeg må først uttrykke en viss skuffelse ovenfor det jeg gledet meg mest til, nemlig å klikke som pokker på samtlige enheter for å høre hva de hadde å si. Det var rett og slett ingen som var særlig morsomme, og det jeg satte mest pris på var nok luftenheten (husker faktisk ikke hva den heter) som sa "All your bare are belong to us", en linje jeg er godt kjent med - det er en grunn til at jeg har den avataren jeg har. En referanse til Duke Nukem var det også i spillet, samt enkelte andre trekke-på-smilebåndet-linjer, men de helt store uteble dessverre så vidt jeg kunne høre. Thor-enheten var forøvrig en eneste stor referanse til Arnold Schwarzenegger, men den var egentlig litt platt.

Rent spillmessig føler jeg også en liten skuffelse, det har rett og slett blitt litt for mye nytt for meg, jeg hadde gjerne sett fler av de gamle enhetene returnere. Det er enkelte som ligner på de gamle, og jeg skjønner derfor ikke helt hvorfor de ikke bare har utviklet de til å bli slik de er nå, i stedet for å lage helt nye enheter. Dessuten følte jeg også at det var litt vel mange enheter, for eksempel har Terran hele 5 forskjellige fly.

Trøsten er at jeg nok forandrer inntrykket jo mer jeg spiller, og jeg er uansett ikke interessert i å spille dette spillet online. Jeg er kun ute etter enspillerdelen av spillet, og den vet jeg blir bra når jeg tenker tilbake på hvor utrolig gode de tidligere Blizzard-spillene er. Da vil jeg også få en større kjennskap til hver enhet og mer tid til å bli kjent med hva de har å by på.

Jeg vil elske StarCraft 2, jeg er bare ikke klar for å bli kjæreste med det enda.

Svar på kommentar

Jeg tenkte jeg skulle prøve noe nytt, inspirert av Ben "Yahtzee" Croshaw: plukke ut enkelte kommentarer jeg får på bloggen for å svare på dem her. Da vet jeg at mottaker kanskje ser svaret mitt, og jeg får gitt et skikkelig svar tilbake. Vinn-vinn med andre ord.

"Tino Ezio sa...

Angående at spillet ikke starter med en gang. Du kan endre på det i innstillingene, sånn at spillet starter med en gang etter at du setter det i. Jeg pleier aldri å la discen ligge igjen inni maskinen, så jeg er ikke så kjent med om spillet starter om discen ligger inni og du starter opp konsollen. Så vidt jeg vet er vel ikke HDMI kabel med i 360 heller. Eller?
Jeg har hatt PSP en stund og ble veldig glad for oppsettet til menyen på PS3 var lik. Jeg synes den er enkel å lete i faktisk. Har ikke vært borti systemet til 360, så kan ikke si noe om det. Skriverinnstillingene er vel der for at du kan skrive ut bilder du har på maskinen. Jeg har lett for å bli litt sår når noen skriver kritiske ting om PS3, for det har lett for å bli fanboypreget, men du klarte å skrive det på en måte jeg likte og kunne være enig i. Kjempeflott!"

Den innstillingen gjør som du sier at spillet starter når du setter inn disken, men den starter ikke disken som allerede sitter i. Med andre ord må jeg i tilfellet ta ut spillet hver gang jeg skal skru av konsollen, og det lukter sterkt av både bortkastet tid og noe jeg husker å gjøre de fire første gangene.

Xbox 360 har en forholdsvis omfattende medfølgende tilbehørspakke, og HDMI-kabel er ett av tingene som følger med. Headsett er også inkludert, samt alt annet av nødvendige kabler, blant annet internettkabel. Men den trådløse nettverkstilkoblingen må du kjøpe utenom, og den er forholdsvis dyr.

Jeg kan skjønne hvorfor det er skriverinnstillinger på konsollen, men jeg ser ikke poenget. Hva slags bilder an man ønske å skrive ut?

Takk for det avsluttende komplimentet, og fanboyisme er ikke noe som ligger for meg. Jeg elsker alle mulige måter å spille spill på, og selv om de forskjellige konsollene har forskjellige styrker og svakheter er det fortsatt fantastike underholdingsmaskiner. Og det er det viktigste.

PlayStation 3 - hva jeg egentlig syns om den foreløpig.

Herlig vag tittel der, og det er med vilje. Jeg har hatt konsollen siden januar, og mens det er den eneste jeg har brukt som spillkonsoll siden den gang (mange eksklusive spill å ta igjen, må vite) er det en del ting jeg har bitt meg merke i. Både positivt og negativt.

Kom forøvrig på at jeg hadde lovet meg selv å skrive ett innlegg om hva jeg synes om den lekre svarte, men det var ikke før Anonym skrev "Jeg elsker deg" i kommentarfeltet til innlegget som omhandlet håndkontrolleren. Tar gjerne i mot flere slike kommentarer forresten, særlig om du er en jente mellom noen og tjue og litt over tredve, gjerne ikkerøyker uten dyr med egen bopel hvor du bor akk så alene, er glad i kvelder på sofaen og gjerne en tur på kino.

Så var det denne konsollen da. Kontrolleren har jeg alt sagt hva jeg mener om, og det er ingen hemmelighet at jeg liker designet på sulamitten som står under TV'en. Slimversjonen er rett og slett flott, selv om matt plast trekker ned helhetsinntrykket og får meg til å drømme om originalversjonen, selv om den er diger som fy.

For å ta det aller verste først: Sony har glemt at de lagde en spillkonsoll ett eller annet sted på veien. For jeg kan ikke skru den på, gå i andre ærender og så hoppe rett inn i spillet. Nei, jeg må faktisk velge spillet fra menyen etter å ha startet konsollen, og når de har greid å klemme inn skriverinnstillinger (hvorfor i all verden skal jeg skrive ut noe fra min PS 3 uansett?) har de rett og slett sett bort i fra det jeg anser som den mest trivielle funksjonen av de alle på en spillkonsoll.

Angående menyen er den forholdsvis stilren og pen, selv om dette kan forandres ved å laste ned ymse temaer, men den er så alt for treg og dessuten litt uoversiktlig om du virkelig ønsker å finne noe. Jævlig alt for treg, egentlig.

Ikke er jeg fornøyd med profilsystemet heller, de forhåndsbestemte avatarbildene er så stygge og/eller kjipe at ingen frister noe særlig. Vennelista er jo grei å ha, selv om jeg må innrømme at jeg enda har til gode å faktisk spille online. Det jeg derimot har lekt meg med er å sammenligne trofeer, men det går så sakte at jeg får mark lenge før det har kommet opp ett eneste trofé.

For å gjøre slikt må du koble deg på nett, og Sony har skjønt at trådløst nett er veien og gå og montert trådløst nettverkskort inne i konsollen. Elskverdig gjort av dem! Det som derimot mangler er omtrent alt annet av tilbehør. Ikke får du med headset og ikke får du med HDMI-kabel. Det er jo litt svakt, særlig det med kabelen slår meg som merkelig når de bruker bildet som et salgspunkt og de krever rundt 2500-3000 kroner for konsollen.

Sony har også gjort en solid jobb når det gjelder støy, og det er faktisk slik at jeg knapt hører konsollen stå å gå, og det er jo en fordel.

Alt i alt må jeg si jeg elsker PlayStation 3, til tross for enkelte rare løsninger og lett bedritent håndkontrolldesign. At den er herlig samkjørt med min Sony Bravia (ok, så kjøpte jeg nettopp den TV'en når jeg så den var PS 3-kompatibel, selv om det skulle gå 5 måneder før jeg faktisk kjøpe en PS 3) er også et pluss, selv om det jo er mer skryt til Sonys ingeniører enn konsollen som sådan.

For å konkludere:

Jeg liker den veldig godt, men for å være helt ærlig er det en luksus å ha to av denne generasjonen av konsoller. Derfor tror jeg nok anbefaler 360 som førstevalg om noen skulle spørre. Men jeg har blitt veldig veldig glad i den, og vi kommer til å ha et langt kjærlighetsforhold.